Er reisetid arbeidstid?

Det følger av arbeidsmiljøloven § 10-1 (1) at arbeidstid er den tiden arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver.

Forarbeidene fremholder at reisetid som medgår ved arbeid lenger unna arbeidsstedet som vil kunne gjøre det nødvendig med overnatting normalt ikke vil være å anse som arbeidstid, med mindre arbeidstakeren blir pålagt plikter av en slik karakter at arbeidstakeren må sies å stå til arbeidsgivers disposisjon. Forarbeidene kan tolkes dithen at reisetid kun i særlige tilfeller kan anses som arbeidstid. Slik har det også blitt forstått i praksis.

Den 4. juni 2018-1036-A avsa Høyesterett dom HR-2018-1036-A, hvor det ble lagt til grunn at reisetiden en polititjenestemann i regi av arbeidet hadde brukt tid på tre reiser til og fra et annet sted enn hans arbeidssted og utenom alminnelig arbeidstid var å anse som arbeidstid. Reisen hadde blitt gjennomført med politibil eller politibuss der bevegelsene ble overvåket med GPS fra Operasjonssentralen i tillegg til at politimannen bar våpen.

Høyesterett understreker i dommen at konklusjonen om at reisetid var arbeidstid i den aktuelle saken ikke får generell anvendelse. Dette innebærer at det alltid må vurderes konkret i den enkelte sak om reisetiden er å anse som arbeidstid. Dommen er imidlertid relevant for å klargjøre momenter i vurderingen av hva som kreves for at reisetiden skal anses som arbeidstid.

Høyesterett peker på EFTA-domstolen sin rådgivende avgjørelse hvor det legges til grunn at det må foretas en konkret vurdering hvor flere faktorer vil være av betydning og trekker særlig frem tre momenter av betydning for at reisetid skal kunne anses som arbeidstid:

• Arbeidstakeren må innenfor rammen av sitt arbeidsforhold utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter
• Arbeidstakeren må i løpet av tiden stå til arbeidsgivers disposisjon
• Arbeidstakeren må være i arbeid

Til det første momentet presiserer EFTA-domstolen at det er en nødvendig og vesentlig forutsetning for at arbeidstakeren lojalt og pliktoppfyllende skal kunne oppfylle sine plikter, at arbeidstakeren utfører arbeidsoppgaver på andre steder enn det alminnelige arbeidsstedet i situasjoner hvor dette er pålagt av arbeidsgiver. Videre bemerker domstolen til disposisjonsmomentet at situasjonen arbeidstakeren er i medfører en rettslig forpliktelse til å følge instrukser og utføre arbeidsoppgaver for arbeidsgiveren, og at arbeidets intensitet ikke inngår som et moment i denne vurderingen. Kravet om at arbeidstakeren må være i arbeid uttaler retten at er uten betydning om den aktuelle reisen finner sted utenfor den alminnelige arbeidstiden til arbeidstakeren. Disse uttalelsene finner Høyesterett ingen grunner til å fravike, til tross for at EFTA-domstolens avgjørelser i utgangspunktet ikke er rettslig bindende for norske domstoler.

Dommen er avsagt under dissens (4-1). Det er imidlertid verdt å merke seg det forelå enighet mellom flertallet og mindretallet vedrørende spørsmålet om omtvistede reisene er å anse som arbeidstid etter aml. Kapittel 10.

Asker Advokatkontor har lang erfaring innenfor arbeidsrett. Dersom du har spørsmål angående arbeidstid og/eller reisetid, ta gjerne kontakt for bistand.