Ugyldighet ved sinnslidelse

Fra tid til annen oppstår spørsmålet om en avtale er gyldig, fordi det er spørsmål om den ene avtaleparten har vært «ved sine fulle fem». Dette kan skyldes helt

konkrete forhold: Alzheimer, demens, påvirkning av alkohol eller opiater, schizofreni eller paranoide lidelser, manisk-depressive lidelser, nevroser, stressrelaterte lidelser, personlighets- og atferdsforstyrrelser (eksempelvis paranoia), mental retardasjon (eksempelvis psykisk utviklingshemming), autisme, m.m. Det kan også skyldes mer generelle forhold, som svekkede evner ved alderdom eller lignende.

I norsk rett har man en ulovfestet lære om alvorlig sinnslidelse som ugyldighetsgrunn (i tillegg til andre ugyldighetsregler i Avtaleloven). Den ulovfestede lære kan best beskrives som (hentet fra Høyesterettspraksis):

«Den grunnleggende forutsetning for å fastslå ugyldighet er således at vedkommende hadde en alvorlig sinnslidelse på tidspunktet for transaksjonen. Det må dessuten foreligge en årsakssammenheng mellom lidelsen og disposisjonen.»

Dersom det foreligger en alvorlig sinnslidelse og årsakssammenheng mellom lidelsen og disposisjonen, kan avtalen av den grunn være ugyldig. Dette gjelder uavhengig av om den andre avtaleparten kjente til eller burde kjent til at avtalevilligheten var påvirket av sinnslidelsen.

I eksempelvis Rt-2005-878 avsnitt 36 (Høyesterett) ble det bemerket at «det ikke er tvil om at en demenstilstand kan være så alvorlig at den, rettslig sett, må karakteriseres som en alvorlig sinnslidelse». Det ble videre forutsatt et det må foreligge en «kvalifisert svekkelse». Denne svekkelsen må også ha påvirket evnen til å forstå innholdet i og konsekvensene av avtalen, og til å avveie ulike alternativer.

Som det fremgår av dette er det relativt strenge vilkår for å kunne påberope ugyldighet grunnet sinnslidelse. Samtidig er det også andre hjemmelsgrunnlag for ugyldighet – eksempelvis Avtaleloven § 33.

Avtaleloven § 33 vil kunne gi grunnlag for ugyldighet ved mental svekkelse som ikke er så alvorlig at den kan anses som en alvorlig sinnslidelse. Men da er det blant annet et vilkår at den andre avtaleparten kjente til denne svekkelsen og at denne var klar over at avtalevilligheten var motivert et utslag av denne.

Når det gjelder testamenter, så er ugyldighet ved slike forhold regulert i Arveloven § 62 og § 63. Dette gjelder når den som testamenterer bort skal ha vært:

«sinnsjuk eller i høg grad hemma i sjeleleg utvikling eller i høg grad sjeleleg svekt då testamentet vart gjort»,

eller

«når disposisjonen er framkalla ved tvang, svik eller annan misleg påverknad eller ved misbruk av testators lettsinn, veikskap eller avhengige stilling».

Dersom du har behov for bistand eller har spørsmål knyttet til ugyldighet ved avtaler, testamenter eller lignende, er det bare å ta kontakt. Hos Asker Advokatkontor har vi god kompetanse og vil relativt raskt kunne ta stilling til dine spørsmål og din sak.

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.