Muntlige avtaler

Muntlige avtaler

Utgangspunktet.

Ett av de best kjente avtalerettslige prinsipper i norsk rett er at «muntlige avtaler er like bindende som skriftlige». De aller fleste er kjent med dette, og det rettslige utgangspunktet er allment akseptert. Utfordringen oppstår derimot når en av partene hevder at avtalen ikke ble inngått, og at denne derfor ikke ønsker å oppfylle den.

Den som anfører at det foreligger en avtale er da nødt til å bringe spørsmålet inn for domstolen. Domstolen kan da ta stilling til om avtale i sin tid ble inngått. Høyesterett har i flere dommer avklart hva som da blir den rettslige problemstillingen, eksempelvis i RT 1998 s. 946:

Muntlige avtaler er bindende med mindre annet følger av lov, avtale eller er forutsatt mellom partene. Høyesterett har i flere avgjørelser ut fra en konkret vurdering lagt til grunn at partene blir bundet når de er blitt enige om alle vesentlige punkter i en avtale, selv om ikke alle forhold er avklart og undertegnet avtale ikke foreligger, jf Rt-1987-1205, Rt-1991-1171 og Rt-1996-415. Det er ikke rettslig grunnlag for generelt å kreve skriftlighet i mer sammensatte avtaleforhold, men forhandlingsituasjonen kan i slike tilfelle føre til at partene gjensidig forutsetter et endelig utkast og undertegning før de blir bundet.

Utover at muntlige avtaler er like bindende som en skriftlig, presiser Høyesterett her at det avgjørende for å vurdere om en avtale er inngått er, at partene blir bundet når de er blitt enige om alle vesentlige punkter. Eksempel på punkter som normalt sett vil legges til grunn at er vesentlige er pris, leveransested, dato for levering, osv.

Dersom domstolen kommer til at avtale er inngått vil domstolen også kunne ta stilling til avtalens helt konkrete innhold, samt hva som eventuelt skal være følgen av at en av partene ikke har etterlevet den.

Sannsynliggjøre at en avtale er inngått

For å sannsynliggjøre at partene har kommet til enighet om de vesentligste punkter, og at avtale dermed foreligger, er det i juridisk teori trukket frem enkelte konkrete momenter som ofte vektlegges ved domstolsvurderingen (ikke uttømmende liste):

  • Partsviljen – om det er gitt uttrykk for en vilje til å inngå avtalen.
  • Naturlig språklig forståelse av ordlyden mellom partene – om partene har gitt uttrykk for at avtale er inngått.
  • Partenes forutsetninger, tidligere avtaler og forhistorien mellom partene.
  • Hvordan partene har oppført seg i etterkant – om partene har innrettet seg som om avtale er inngått.

Hva slags bevis kan benyttes

I utgangspunktet er det mulig å påberope alle former for bevis ved norske domstoler. Det avgjørende er om bevisene kan kaste lys over spørsmålet som skal vurderes, herunder bevis som kan sannsynliggjøre hvilke punkter partene er kommet til enighet om.

Typiske bevis vil kunne være utkast til skriftlige avtaler, eposter med forhandlinger, brev, sms’er, m.m. Det vil også kunne føres vitner (vitneforklaringer er bevis). Dersom bevisene kan knyttes til momentene som er beskrevet ovenfor, vil det styrke bevisverdien.

Eksempel

Mellom to tidligere forretningsforbindelser blir det først gjennomført en telefonsamtale vedrørende en potensiell avtale. I etterkant sender den ene av partene (kjøper) en epost til den andre (selger), med vedlagt forslag til avtaledokument. Avtaledokumentet blir aldri undertegnet, ei heller blir det bekreftet skriftlig tilbake at noen avtale er inngått. I etterkant oppstår det uenighet mellom partene om det i telefonsamtalen rent faktisk ble inngått en avtale.

  • Selve eposten og vedlegget vil være et godt eksempel på momentet «partsviljen», ettersom den ene av partene har vist en åpenbar vilje til å inngå en bestemt avtale.
  • Dersom det i eposten også for eksempel står «Jeg viser til telefonsamtale tidligere i dag, hvor det ble inngått avtale.», så er det en ordlyd som kan indikere at avtale ble inngått. Særlig dersom påstanden ikke blir motstridt.
  • Dersom det tidligere har vært gjennomført salg mellom de to partene, og det da har blitt benyttet samme metode, vil det være en indikasjon på at avtale er inngått.
  • Dersom mottaker av eposten og avtaledokumentet (som her er selger), begynner å etterleve avtalen, vil det som regel være et avgjørende moment i forhold til at avtale er inngått. Eksempelvis kan det være at selger sender varen, avtaler frakt, eller lignende.

Bevisspørsmål

Utfordringen ved muntlige avtaler er følgelig å bevise at de er inngått. Det er også en utfordring å bevise muntlige avtaler sitt nærmere innhold. Slike spørsmål er mer bevisspørsmål enn juridiske spørsmål, hvilket igjen leder til det åpenbare rådet: Sørg for at avtalen blir inngått skriftlig, eller i det minste at det finnes skriftlig materiale som viser hvilke punkter partene har kommet til enighet om.